tok seg av Alf og de to søstrene hans Marie og Margit, i tillegg til en «pleiesønn», Olaf Evensen.

«Pleiebarn» var barn som kom fra så fattige familier at staten sendte dem på landet og betalte pleiefamiliene noen kroner for å ta seg av dem.

Foreldrene bodde på Prøysen til sin død. Nå er huset blitt et kulturhus og et Alf Prøysen-museum.

Alf Prøysen vokste opp i ganske fattige kår. De hadde mat, men ikke akkurat noen overflod. Alf var mye syk da han var liten, og han var liten av vekst. Det er ganske rart å tenke på, for han ble en stor og godslig kar som voksen. Kanskje var det bra for Alf Prøysen og Norge at han var så liten og svak da han var liten, for da kunne han ikke gjøre det husmannssønner vanligvis måtte. Han var ikke så flink til tungt arbeid på gården og i skogen. I stedet var han flink til å lese og tegne, og gjorde det bra på skolen. Det førte til at det åpnet seg en sjelden mulighet; han fikk fortsette på skolen i nabobygda, og etterpå gikk han på fylkesskolen i Ringsaker. Men så var det slutt på skolegangen.