Amalies romaner

Romanen Constance Ring var den første av Amalie Skrams såkalte ekteskapsromaner, og senere kom Lucie i 1888, Fru Inés i 1891 og Forraadt i 1892. Det sies at Amalie brukte mange av sine egne erfaringer i disse romanene.

Det Amalie Skram er mest kjent for, er slektsromanene om Hellemyrsfolket – Sjur Gabriel, To Venner, S.G. Myre og Afkom. Disse romanene handler om flere generasjoner av en familie fra Nordhordland, og i disse bøkene skriver Amalie om noe helt annet enn sine egne erfaringer. Hun fortalte Bjørnstjerne Bjørnson i et brev at hun med disse bøkene ville prøve å vise hvordan det kunne være at noen mennesker ble tyver og forbrytere, mens de fleste ikke ble det. Hun lurte på om disse personene kunne ha tatt noen bedre valg i livet, eller om de ikke hadde noe valg i det hele tatt. Akkurat som ekteskapsromanene, var historiene i disse bøkene også ganske grå og triste.

Et annet tema Amalie var opptatt av, var hvordan folk kunne bli behandlet på psykiatriske sykehus. I 1895 kom først Professor Hieronimus, og deretter På Sct. Jørgen. I disse romanene kunne folk lese om hvordan det var innen psykiatrien på den tiden. Det sies at disse romanene er selvbiografiske, altså at de handler om forfatteren selv. Amalie var veldig god til å beskrive hvordan det var å være plaget av angst, sjalusi og psykisk ubalanse. Det hun ville med disse bøkene, var å få folk til å se hvordan leger kan misbruke sin makt og autoritet.

Dårlig helse

Erik og Amalie jobbet sammen, og diskuterte hele tiden det Amalie skrev. De levde også et ganske sosialt liv i kunstnermiljøet, og vennene deres var forfattere, politikere og kunstmalere. Dessverre ble det også mye krangling mellom Erik og Amalie, særlig fordi Amalie var veldig sjalu. Hun var nok veldig