Far dro til Amerika

Det gikk ikke så bra med farens butikk, og i 1863 gikk han konkurs. Han hadde ikke orden i regnskapet sitt, og stakk av gårde til Amerika for å unngå å havne i fengsel på grunn av gjeldensin. På denne tiden kunne man nemlig havne i fengsel hvis man ikke klarte å betale tilbake pengene man skyldte andre. Planen var at kona og barna skulle flytte etter til Amerika straks han hadde fått jobb, men det ville ikke Ingeborg, moren til Amalie.

Hun og barna ble altså igjen i Bergen. For Ingeborg var det viktig at barna fikk en god utdannelse, og selv om familien ikke hadde penger og ikke ble sett opp til på noen måte, så gikk både Amalie og to av brødrene på fine skoler. Amalie har selv fortalt at hun ikke pleide å gå rett hjem etter skolen, men at hun pleide å tusle rundt i byen og følge etter byoriginaler (folk som ble sett på som spesielle og rare), blant andre to snålinger som vandret rundt i Bergen, kalt «Småfylla» og «Tippetue».

Faren prøvde flere ganger å overtale moren til å ta med barna og komme til Amerika, men hun nektet. På 1870-tallet fikk familien et anonymt brev som fortalte at faren var død. Det er litt usikkert om dette var sant, for 28 år senere stod det i en avis at han nettopp hadde dødd. Det kan være at han lot som om han var død for å kunne starte en ny familie i Amerika.

Ulykkelig ekteskap

Samme år som faren gikk konkurs, i 1863, ble Amalie konfirmert. Omtrent samtidig ble hun kjent med Bernt Ulrik August Müller, som var ni år eldre enn henne. De forlovet seg rett etter at faren til Amalie dro til Amerika, og året etter, da Amalie akkurat var blitt 18 år, giftet de seg.