Ny stil

Etter første verdenskrig endret Hamsun sin litterære stil og tematikk. I stedet for å skildre enkeltpersoners indre liv begynte han å fokusere mer på å kritisere samfunnet. Bøkene hans i denne fasen fulgte nå flere personer over lengre tidsrom. Han skrev ofte samfunnssatire, som betyr at han kritiserte samfunnet på en humoristisk måte. I 1917 ga han ut enda en av sine mest berømte bøker, kalt Markens grøde. Det var denne boken Hamsun ble tildelt Nobelprisen i litteratur for.

Senere i livet var Landstrykere (1927), August (1930) og Ringen sluttet (1936) blant Hamsuns mest betydningsfulle bøker.

Litterær betydning

Hvorfor var Hamsun så viktig i norsk litteraturhistorie? Forfatteren var, som du allerede har lest, en av de fremste representantene for den nye og banebrytende stilen som oppstod på 1890-tallet. I perioden før Hamsun handlet norsk litteratur stort sett om samfunnsproblemer. Denne stilen kalles ofte for realisme, og den startet på midten av 1800-tallet. Forfattere som Henrik Ibsen og Alexander Kielland, som du kanskje har lært om, hører til denne tradisjonen. Hamsun kritiserte realismen fordi han mente den ikke presenterte mennesker slik vi egentlig er.

Hamsun representerte derfor en ny stil kalt nyromantikken, som varte fra 1890-1905. Denne sjangeren var mer opptatt av å skildre hvordan enkeltmennesker har det inni seg. Litteraturen til Hamsun på denne tiden handlet om hvordan vi mennesker tenker og føler – og spesielt hvor uberegnelige vi kan være. Det vil si at vi ofte gjør ting som kan