Emil i bodde i ei bygd på landet, og de hadde ikke særlig god råd de heller. Han fant på det utroligste, og ble låst inn i snekkerbua som straff. Men så snart han var ute igjen, fant han på nye spillopper.

Det samme er det med barna som Anne-Cath. Vestly skriver om. De har ikke masse flott utstyr og svære hus. Men de har det veldig morsomt likevel.

Begge disse forfatterne skriver historier om barn som levde for lenge siden. Mange mennesker var rike den gangen også, men ikke så mange som i dag. Samfunnet var mer ”homogent”, som det heter. Det betyr at folk hadde det ganske likt. I tillegg var både Anne-Cath. Vestly og Astrid Lindgren glad i å fortelle om barn som på én måte hadde lite, men samtidig hadde så mye fantasi og gå-på-mot at de på en annen måte hadde mye, ja, til og med mer enn de som levde i rike familier. Men de skrev kjærlig om de rike barna også, for barn er barn. Og hvis noen oppfører seg lusent, så er det som oftest en grunn til det, og årsaken kan være så mange ting. Det kunne Anne-Cath. Vestly forklare på en fin måte.

Når vi leser Anne-Cath. Vestlys bok om sitt eget liv, er det akkurat som å høre stemmen hennes i filmen og i barne-TV. Hun var ”Kanutten” fra Kanuttenland i en serie hun spilte inn sammen med Alf Prøysen. Hun kledde seg ut og spilte rollen som den morsomme figuren med en hatt som lignet på hatten til Robin Hood. Kanutten var også en slags ”mormor”.