– Uten at jeg visste om det, hadde jeg skrevet den aller første monologen i mitt liv, skriver hun. (En monolog er en ene-tale) Denne monologen skulle hun opptre med til inntekt for Finland. Men dagen da forestillingen skulle være, var den 8. april 1940. Om natten kom krigen. Tyskerne hadde invadert Norge, og annen verdenskrig skulle komme til å vare i fem år.

På sanatorium

Anne-Cath. fikk tuberkulose. Hun hadde begynt å jobbe i en bokhandel, og bare to måneder senere begynte hun å føle seg veldig slapp.

– Når vi spiste, ble jeg glovarm, især når vi satt på det lille bakrommet, og til slutt oppdaget mor at jeg gikk omkring med høy feber, skriver hun.

De trodde hun skulle bli frisk etter hvert, slik man pleier å bli, men til slutt ble hun sendt på sykehus. Det viste seg at hun hadde den fryktede sykdommen tuberkulose. I dag får alle norske barn vaksine slik at de ikke får denne sykdommen.Men Anne-Cath. ble sendt på sanatorium. Det lå ute i naturen, med masse frisk luft og pasientene ble lagt i senger ute på verandaen, med varme pledd rundt seg for ikke å fryse. Den friske luften var bra for lungene og for å bli kvitt sykdommen.

Etter en lang stund på Vardåsen sanatorium kom hun hjem, men moren hennes var bekymret for at luften ikke skulle være frisk nok for henne riktig ennå. Hun ble sendt til tante Anna på Gjøvik, søsteren til faren. I boken sin skriver hun at det var veldig hyggelig. Det gjorde at hun ble ordentlig kjent med tante Anna.