Dette er kanskje litt vanskelig å forstå, men for Aristoteles var dette helt riktig.

Platon mente at alle de tingene vi ser i naturen, er et gjenskinn av ting som finnes i en annen virkelighet, og dermed i menneskets sjel. Altså at det vi ser i naturen egentlig er noe vi mennesker tror vi ser, men som egentlig ikke finnes. Aristoteles mente det motsatte: Det som er i menneskets sjel, er gjenskinn av dyr, planter og ting vi finner i naturen. Naturen er altså den egentlige verden. Ifølge Aristoteles var Platon fanget i en eventyrverden der fantasi og virkelighet var blandet sammen. Aristoteles mente dermed at Platon var litt gal, og at hans egne idéer og synspunkter på verden var mer virkelige og enkle enn det Platons var.

Aristoteles sa at alt som finnes i hodet til mennesker, er først blitt erfart av sansene. Det vil si at det vi husker har skjedd, det har faktisk skjedd. Enten vi har blitt fortalt en historie, eller sett eller hørt det selv. Ingen ting i vår hukommelse er oppdiktet, men opplevd av oss selv. Platon ville ha sagt at det ikke finnes noe i naturen som ikke først har eksistert i idéenes verden, altså i våre tanker. Aristoteles mente at Platon på den måten fordoblet tingenes antall, og at Platon gjorde ting vanskelige ved å mene dette, mens i Platons hode var dette helt naturlig og riktig. På denne tiden visste man ikke det vi vet i dag, fordi forskning og utforskningen av vår verden og naturen har kommet så mye lengre. I tillegg er det lettere for oss i dag å forstå, fordi vi har tilgang til internett