Eksemplet ovenfor viser at Aristoteles’ logikk er basert på forholdet mellom begreper, i dette tilfellet «levende vesen» og «dødelig». Selv om vi må innrømme at konklusjonen ovenfor er 100 prosent holdbar, må vi kanskje legge til at den ikke akkurat sier oss noe nytt. Vi visste allerede at Hermes er dødelig, for alle hunder er jo det. Men forholdet mellom grupper av ting er ikke alltid like opplagt. Av og til kan det være nødvendig å rydde opp i hvordan vi sier og legger frem ting.

Fra oldtiden vet vi om 170 titler på verk som skal være skrevet av Aristoteles. Av disse er 47 bevart. Dette er ikke ferdige bøker, men stort sett notater til forelesninger som han hadde. På Aristoteles sin tid var filosofi først og fremst noe man snakket om, og ikke alltid skrev ned.

Aristoteles hadde kanskje et merkelig syn på enkelte ting. Han mente at det fantes forskjellige grunner til at ting skjer i naturen. Til sammen nevnte han fire forskjellige årsaker.

Hvorfor regner det? Du har sikkert lært at det regner fordi vanndampen i skyene avkjøles og blir til vanndråper som faller ned mot jorden på grunn av tyngdekraften. Aristoteles ville ha vært enig. Men han ville ha lagt til at du så langt bare har nevnt tre av årsakene.

«Den stofflige årsaken» er at vanndampen, eller skyene, var til stede akkurat da luften begynte å bli kald. «Den bevirkende årsaken» er at vanndampen blir kjølt ned og «den formale årsaken» at vannets form eller natur er å falle til jorden, på grunn av tyngdekraften. Men hadde du gitt deg med det, ville Aristoteles ha tilføyd at det regner fordi planter og dyr trenger regnvann for å kunne vokse og for å kunne leve. Det var dette han kalte «formålsårsaken». Aristoteles gir med andre ord regndråpene en livsoppgave eller en «hensikt». Regndråpene er ikke bare regndråper, men for noe eller noen er de livsviktige, og de er grunnen til at akkurat det treet du ser i skogen lever og har blitt så høyt som det har blitt.