Aristoteles mente på sin side at alle tankene og idéene våre har kommet inn i hodet vårt gjennom det vi har sett, hørt og opplevd. Men vi har også en medfødt fornuft. Vi har ikke medfødte idéer slik Platon mente at vi hadde, men vi har en medfødt evne og måte å ordne alle inntrykkene i grupper og klasser. Det er det fornuften er. Vi ser kanskje en liten rev, og blir litt skremt, men fornuften vår forteller oss etter hvert at den er ikke er farlig. Du trenger ikke å bli redd. Du som menneske er mange ganger større og mye mer skremmende for reven, enn reven er for oss.

Etter å ha funnet ut av sine egne tanker og forholdet til Platons idéer, sa Aristoteles at virkeligheten bestod av en rekke forskjellige ting som hver for seg ble til en enhet av form og stoff. «Stoffet» var det materialet en ting var lagd av, mens «formen» var hvordan tingen så ut og oppførte seg.

Tenk deg en høne som flakser med vingene. Hønas «form» er det at den flakser - og at den kakler og legger egg. Med hønas «form» mener vi altså de tingene som er spesielt for akkurat den arten, med andre ord hva en høne gjør. Når høna dør og slutter å kakle, slutter også dens «form» å være der. Det eneste som blir igjen, er hønas «stoff», men da er det heller ikke lenger en høne. En død høne er en død høne, den gjør ingenting annet enn å ligge der og være død.

I «stoffet» finnes det alltid en mulighet til å for at det skal ta en spesiell «form». Ifølge Aristoteles er alle forandringer i naturen en omforming av stoffet fra «mulighet» til «virkelighet». Altså: Tenk deg en billedhogger som arbeider på en stor steinblokk. Han hakker løs på den store blokken hver dag. En dag kommer det en liten gutt forbi og spør «Hva er det du leter etter?» «Vent og se,» svarer billedhoggeren. Etter noen dager kommer gutten tilbake, og plutselig har billedhoggeren formet en flott hest av granittblokken. Gutten stirrer forbløffet på hesten før han snur seg til billedhoggeren og sier «Hvordan kunne du vite at den var inni steinen?»