Endelig hadde den unge kvinnen håp! Hun takket Buddha og skyndte seg til det første huset hun så. Selv om familien som bodde der hadde sennepsfrø i huset, hadde noen nylig dødd der. Så Kisa Gotami dro videre til neste hus. Igjen fikk hun høre at noen hadde dødd der for ikke så lenge siden. Hun ble stadig mer bekymret mens hun skyndte seg fra hus til hus; hvor enn hun banket på, hadde noen dødd der en gang.

Til slutt sank hun ned på kne, fullstendig utslitt. «Det er ikke bare meg!», gråt hun. «Alle har opplevd dødsfall. Alle har mistet noen de er glad i. Jeg er ikke den eneste som lider.»

Da visste hun hvorfor Buddha hadde sendt henne ut etter sennepsfrø fra et hus hvor ingen hadde dødd noensinne. Han ville at hun skulle innse at døden kommer til alle. Og selv om hun fortsatt var lei seg, og alltid ville savne den kjære lille gutten sin, hjalp denne innsikten henne til å godta det som hadde hendt.