Nå var Siddhartha en hjemløs munk som måtte tigge til livets opphold. Han bestemte seg for å besøke en gammel vismann som het Alara Kalama. Han ble den gamle mannens elev, og lyttet til lærdommen hans. Han lærte å meditere og roe sinnet, men han visste ennå ikke hvordan man kunne unnslippe lidelsen.

På denne tiden var det mange munker som vandret rundt i landet på egen hånd. De trodde lidelse i dette livet ville føre til lykke i det neste, så de sultet seg og utsatte seg for store smerter. Siddhartha tenkte han burde slutte seg til disse munkene, så han bosatte seg med fem andre munker i den lille landsbyen Uruvela. Siddhartha bodde her i seks år mens han spiste stadig mindre, til han nesten ikke spiste i det hele tatt. Han trodde dette kunne være en måte å bli «opplyst» – det vil si å oppnå en tilstand preget av indre fred og forståelse.

Men Siddhartha ble så syk og svak at han en dag besvimte mens han mediterte. Heldigvis gikk en gutt forbi med geiten sin, og gutten ga