«Dette er søsteren din, Julian», sa Dronningen. «Hun heter Leila. Prinsesse Leila.»

Den vennlige gutten smilte pent og trakk frem en stol. Han var ikke av typen som stilte mange spørsmål, som for eksempel hvordan en søster kan dukke opp fra absolutt ingensteds fra. Men han kjente med ett en følelse i magen som ikke var sult. Mens han så på skjønnheten med bacon-kinnene som gaflet i seg egg og muffins, kjente han ... sjalusi.

Julian prøvde å skyve følelsen til side, men den ville liksom ikke bli helt borte. For hver dag som gikk virket det som om prinsesse Leila fikk alt som var akkurat litt finere og litt bedre enn det Julian fikk.