Blått, blått og mere blått.

Penny himlet med øynene, at Robin kunne være så uvitende.

I den andre enden av skipet hadde Kjempen funnet frem munnspillet sitt, og han satt for seg selv og spilte en fryktelig trist melodi.

«Blå,» fortsatte Penny, «er ikke noe som bare går over av seg selv.»

«Hva mener du?» spurte Robin, som nå begynte å føles seg litt trist han også – helt uten noen spesiell grunn.

«Hvis først en pirat blir rammet av blå, sprer det seg som vann! Én gang ble en hel flåte med skip rammet av blå.» Penny senket stemmen og hvisket videre, «det var skrekkelig, Robin, den verste piratepidemien noensinne! Hele skip ble omgjort til sutrende vrak. Jeg har hørt at du fortsatt kan høre alle vrakene på havets bunn ... sutrende.»

«Det må jeg si», sa Robin, «den sangen han spiller får meg til å føle meg ganske så miserabel.» Penny tok to skritt tilbake. «Åh dundrende dekkslim. Det er sånn det begynner!»