«Du, Kjempen», ropte Robin igjen, men det var noe med måten Kjempen oppførte seg på som virket uvanlig – ja, helt merkelig. Munnvikene hans hang liksom nedover som en opp-ned banan. Skuldrene hans hang også krumbøyde og slappe, og med jevne mellomrom sukket Kjempen så tungt og så voldsomt at det fikk seilene til å stå rett ut, som ga skipet god fart, men stort sett feil retning.

«Hei Kjempen, Kjempen!» ropte Robin etter ham.

Kjempen sukket et trist sukk til. Så trist var det faktisk at Robin var sikker på at seilene ble litt slappere, han var sikker på at til og med skyene ble så triste av å høre dette sukket at de ble hengende lavere på himmelen enn de pleide.

«Jeg ville holdt meg unna hvis jeg var deg», sa Penny, som hadde observert det hele på trygg avstand. «For meg ser det ut som et typisk tilfelle av blå.»

«Blå? Er det ikke verre enn det?»

Siden Robin ikke hadde vært pirat så lenge, skjønte han ikke helt hvor alvorlig situasjonen var. Du skjønner, blå, er et skrekkelig tilfelle av tristesse som bare skjer hvis du har vært til sjøs veldig, veldig lenge, og blått er alt du ser dag og natt.