Doktoren løftet forsiktig opp føttene sine fra stuen og huset, og stakk hodet sitt ned gjennom hullet han hadde laget i taket. «Prosit, ja, takk! Jeg har ikke hatt et sånt gigantisk nys på veldig, veldig lenge! Veldig beleilig er det også.»

«Men, doktor, hva med Florentine?» sa kjempemamma, som fortsatt var fryktelig bekymret for sønnen sin. «Du skulle akkurat til å fortelle oss hva han trenger.»

«Ja, ja, nettopp, ja. Lettløst, lettløst. Ikke få panikk.» Doktoren kikket seg rundt i rommet. All maten stod fortsatt fremme. «Hmmmm» sa han, og fisket frem pepperet fra bordet.

«Han har blitt gal!» hylte kjempemamma, idet doktoren begynte å drysse pepper rundt omkring på den stakkars sønnen hennes.

«Aaaaaaaaaaah» sa Kjempen og rykket med nesen, «aaaaaaaaaaaah» sa han igjen og rykket enda mer bakover. «Aaaaaaaaaaaatsjoooooooooooooo!» sa han, og nøs det største nyset i manns minne – det var like før trommehinnene til våre venner sprakk.