Det tok ikke lang tid før legen kom. Han var den største, eldste kjempen Robin noen gang hadde sett! Han måtte dukke hodet for å få den enorme kroppen sin gjennom den allerede enorme dørkarmen. Allikevel var han så stor at han utbrøt et høyt «au!» da han dundret hodet inn i dørkarmen og snublet videre inn i alskens ting og møbler før han landet i stuen med et stønn.

«Det lages ikke hus som før i tiden lenger», sa han, og gned seg på hodet, så på albuen og til sist på leggen. Tanken slo ham selvfølgelig ikke at det heller var han som var blitt større, ikke huset som var dårlig bygget.

«Doktor, skynd deg ...» sa kjempemammaen og ville ikke kaste bort et sekund mer på noe annet enn sønnens alvorlige tilstand. «Ta temperaturen hans, mål armer og bein – det er noe forferdelig galt med min Florry!»