Det passet Robin utmerket at kyllingleken ble avbrutt så han slapp enda et ufrivillig bad. «Jippi!», ropte han høyt, og løp bort til skipsrekken og myste mot den lille klatten i horisonten som lignet på land. Gamle Skjeggvar, hvis sjøbein var solide og herdede som trestokker, hadde null problem med å være ute til sjøs i flere måneder i strekk, og kunne derfor også styre sin begeistring for å skulle gå i land. Han ga Robin kikkerten sin, han var så likegyldig at han ikke trengte å se mer.

Sand, trær og mer trær – det så i grunnen ut som en hvilken som helst tropisk øy. Men det var noe som ikke stemte helt med den gylne sanden på stranden. Robin kikket nærmere. Hele strandlinjen var dekket med hvite, ovale gjenstander – det lå strødd utover alt. Det så ut som ... «Skjeggvar, er det der egg?», spurte Robin.

«Tull og tøys. Du har vært på dekk for lenge, gutt», svarte Skjeggvar,