Da de nærmet seg sentrum av banen, satte alle eggene i å messe «Kallakka, kalaka, kallakka!» De fire piratene ble så revet med av denne hyllesten at de løftet sverdene og sang med – til hele publikums begeistring «Kallakka, kalaka, kallakka!»

Så ble det stille.

Lederen for eggene steg inn på arenaen, fulgt av to vaktegg. Over tribuneplassene kunne man følge med på alt som skjedde på en storskjerm, og kameraene hvilte nå på ansiktene til våre fire helter, og til slutt landet bildet på spydspissen til egglederen.

Arenaen var nå så stille at du kunne til og med høre at maurene prøvde å holde pusten.

Lederegget kremtet, og sa: «mine damer og egge-

herrer.» Han ventet en lang stund med å snakke

videre, og stillheten var så intens at selv Penny ble nervøs. Det var en så vemmelig stillhet som føltes så tykk og klam at man kunne svømme i den – en sånn type stillhet jeg håper du aldri kommer til å oppleve (men hvis du allikevel skulle oppleve det, pass på at du lager en helt kokko lyd, for en sånn stillhet må aldri få lov til å vare lenge).

Så snudde egglederen seg og så på de fire piratene som nå så ut som fire veldig ukomfortable egg. Så ukomfortable var de, at de hadde gåsehud helt ut på øreflippene. Så snudde han seg mot publikum igjen, og sa: «la lekene begynne.»