Robin ville ikke være uhøflig, men han måtte innrømme at han ikke hadde den fjerneste anelse om hva egget sa. «Jeg beklager så meget,» sa han så høflig han bare kunne, «jeg snakker ikke egg.»

Det så ut som om egget tenkte litt over dette et øyeblikk, og det klødde seg på det stedet hvor det ville vært naturlig å ha en hake, hvis han hadde hatt en. Med et lite rist løftet eggeskallet på seg, og avslørte at det var en person inne i skallet – en helt vanlig person med bein og armer og et par veldig fornuftige shorts.

«Beklager det der, gamle ørn,» sa han «det er umulig å snakke ordentlig gjennom den greia der.»

«Hva i ... hva?» gispet Robin i forbløffelse.

Penny og Skjeggvar så like forbauset ut, men Kjempen derimot var altfor opptatt med å bryte av biter av eggeskallet og snuse på dem, til å få med seg noen ting.

«Altså,» fortsatte eggemannen, «som jeg sa, gamle ørn, henrykt over å ha dere her. Vi får ikke så ofte besøk så det er en stor glede for oss alle.»