Han stupte i dekning bak en søyle, og ventet bare på at den gigantiske fuglen skulle ta ham igjen, da et høyt klink fikk ham til å titte frem. Fuglen flakset nå på stedet, med Pennys lett gjenkjennelige sverd i klørne.

«Sverdet mitt!» vrælte Penny.

Uten å tenke seg om, sprang Robin fra gjemmestedet sitt og løp mot fuglen med tresverdet hevet.

«Forsiktig!» ropte Penny.

«Koooookooo», lød det fra fuglen. Så fløy den nedover og plukket opp Robin med det skarpe nebbet sitt.

«Oops!» sa Robin, som nå ble trukket høyere og høyere opp av den mektige fuglen. Penny, Kjempen og Skjeggvar ble mindre og mindre – helt til de så ut som små maur langt der nede. «Kjære, vakre fugl. Jeg mente ikke egentlig å kalle deg et fjærkre. Kanskje du vil sette meg ned på bakken igjen?» ba Robin det aller peneste pene han kunne, med en stemme som lød som fuglekvitter på en solskinnsdag.