Kjempen stod på tærne for å rekke opp. Ethvert menneske av normal størrelse ville nok bare blitt et par centimeter høyere av å gjøre det samme, men Kjempen var - ja, en kjempe, med kjempeføtter. Når han stod på tærne gjorde det ham en hel halvmeter høyere. Men selv det hjalp ikke denne gangen.

«Nei», sa han. Magen hans rumlet høyt. «Er det lunsjtid snart?»

Penny begynte å bli utålmodig; hun savnet sverdet sitt så veldig. Lunsj var det siste hun tenkte på nå som hun var uten Griselda. Hun mente egentlig og virkelig ikke å være slem da hun sa til Kjempen: «Nei, din glupske bavian, det er ikke lunsjtid ennå! Hvorfor må du alltid tenke på mat?»

Kjempen var ikke vant til at noen snakket så hardt til ham, og han vendte blikket ned som et barn som skal til å gråte. De digre leppene hans begynte å dirre, og en tåre trillet ned det store kjempeansiktet hans og plasket i bakken som om en vannbøtte var blitt tømt.