Heldigvis var ikke Sita bare vakker, hun var også lur. Hun la igjen et spor av edelstener så Rama kunne spore henne opp.

Rama fulgte sporet av gull, perler, rubiner og smaragder i milevis, men han sakket stadig akterut. Han var i ferd med å gi opp da han møtte apekongen Hanuman. Han var vindgudens sønn, så han kunne fly.

«Kan du være så snill og hjelpe meg, Hanuman?» spurte Rama. «Ravana har stjålet min kjære kone, og jeg må få henne tilbake.»

«Selvfølgelig, min venn», sa apekongen mens det rykket i halen hans. «Jeg flyr av gårde og finner henne. I tillegg sender jeg en melding til alle verdens aper, og sammen skal vi beseire den onde Demonenes konge.»

Hanuman fløy av gårde og sendte meldingen sin, før han fulgte juvelsporet til Ravanas kongerike.

Juvelene brakte apekongen til den lille øya Lanka, hvor han fikk øye på et stort slott og et fengsel der den vettskremte Sita ble holdt fanget.

Da Hanuman krøp mot fengselet og prøvde å låse opp porten, rykket det i Ravanas tjue ører, mens de tjue øynene hans smalnet.

«Hva var det?» knurret han. «Er det noen som prøver å stjele min vakre Sita?»

Mens Ravana dundret nedover korridoren mot fengselscellen, kom hundrevis av apekrigere i land på øya. Ravana hadde aldri sett så mange aper før! Sammen hadde apene bygget en stor bro av tre og steiner over havet, og nå kom hele apehæren stormende i samlet flokk til Lanka.

«Hvordan våger dere å invadere kongeriket mitt!» tordnet Ravana. «Ingen kan slå meg! Så bare dra deres vei, alle sammen!»

I det samme kom Rama spurtende over broen. Han bar på en pil og bue av gull.