«Hvis ikke du vil slippe dem fri», sa Moses, «vil Gud få fryktelige ting til å skje.»

Så snart Moses hadde snakket ferdig, ble elvene i Egypt farget blodrøde, og alle ble redde.

Så ble Egypt hjemsøkt av en landeplage av frosker. Det var hoppende, kvekkende frosker overalt – i hvert hus, på hver gate. Folk ble enda reddere.

«Jeg advarte deg», sa Moses til faraoen. «Slipp folket mitt fri.»

«Ikke tull!», fnøs faraoen. «Jeg slipper dem aldri fri.»

De livredde egypterne ble nå angrepet av fluer til de var syke og dekket av sår. Selv husdyrene var syke, og mange av dem døde. For en skrekkelig tid det var!

«Jeg advarte deg», sa Moses til faraoen. «Slipp folket mitt fri.»

«Aldri!» brølte den rasende faraoen.

Utrolig nok, siden Egypt er et veldig varmt land, begynte det å hagle! Det falt hagl like store som steiner fra himmelen til hele Egypt var hvitt og avlingene ødelagt. Senere kom en enorm gresshoppesverm og spiste de få avlingene som var igjen. Nå var ikke egypterne bare syke, de sultet også.

Som om ikke det var nok, ble himmelen svart, og hele landet svøpt i nattemørke i tre døgn. Folk turte knapt snakke. Engstelige listet de seg rundt i mørket.

«Jeg advarte deg», sa Moses til faraoen. «Slipp nå folket mitt fri.»

«Aldri!» ropte faraoen. «Ikke tull!»

Men den siste prøven ble for mye, selv for faraoen. Den eldste sønnen hans døde, i likhet med alle førstefødte barn i Egypt. Ingen holdt ut sorgen. Det føltes som verdens undergang. Men utrolig nok døde ingen av israelittbarna – ikke ett eneste.