Julen finner sin plass

Fra tidlig på 1500-tallet til midten av 1600-tallet ble den vestlige kirken delt i to: protestantene på den ene siden og katolikkene på den andre. Dette er kjent som reformasjonen.

For protestantene ble det en endring i julefeiringen. Puritanerne, en gruppe som ville ha en renere kirke uten katolisismens seremonier og presteklær, mente at julen var unødvendig ekstravagant og at høytiden burde knyttes mer opp til kirkens lære. Den katolske kirken tok utfordringen og fokuserte etter hvert mer på selve ideen om julen som en religiøs markering.

Da puritanerne kom til makten i England i 1647, forbød de all julefeiring. Det førte til protester i flere byer, spesielt i katedralbyen Canterbury. Mindre enn 20 år senere, i 1660, ble julen gjeninnført som høytid. Selv om kong Karl II var tilbake på tronen, var det fortsatt deler av kirken som ville legge ned julefeiringen. Den presbyterianske kirken i Skottland var dypt skeptisk, og den skotske kongen, James VI, måtte befale at det skulle gjennomføres feiring i 1618.

I 1640 avskaffet parlamentet i Skottland offisielt julen fordi den var basert på «overtro». Det var først i 1958 at julen igjen ble helligdag i Skottland. Også i en av de nye britiske koloniene i Amerika, New England, var det puritanerne som mislikte julefeiringen, og i Boston var julefeiring forbudt mellom 1659 og 1681. Selv om forbudet ble opphevet, tok det et par århundrer før ideen ble virkelig populær.

I andre deler av USA, i Virginia, New York, Pennsylvania og North Carolina, feiret man jul med stor iver.