På 1950-tallet, i et forsøk på å øke produktiviteten, ble noen afrikan-ske honningbier tatt med til Brasil og paret med de lokale bieartene. Dette skapte meget produktive og tilpasningsdyktige bier, som kalles afrikaniserte bier. Men sammen med den økte produksjonen av honning så man også en økning i aggresjonsnivået. Biene svermet også mer og hadde flere “vaktbier” per kube enn andre honningbier.

Disse biekoloniene ble oppbevart inne-lukket, ettersom biene var av en fremmed art. Dessuten ville mannen som hadde alet dem opp, biologen Warwick E. Kerr, sørge for at de ikke kom ut. Men i 1957 lot en birøkter som var på besøk 26 kolonier slippe løs, og dermed migrerte de og be-gynte å pare seg med lokale bier. De koloniserte Sør-Amerika og Sen-tral-Amerika fort, uten hjelp fra mennesker. Disse biene regnes som en av de mest vellykkede invaderende artene i verden. De har siden beve-get seg nordover til USA, der mange kaller dem for «morderbier». Dette kallenavnet er litt vel dramatisk, ettersom de i snitt tar livet av én person i året, men det er uansett best å holde seg unna dem. Grunnen til at de dreper er ikke fordi de er giftigere eller større enn andre bier, men det er på grunn av aggresjonsnivået og tendensen deres til å opptre i sver-mer. At personer dør etter å ha blitt stukket av «morderbier», skyldes nemlig antallet stikk de er blitt utsatt for.