Hun hadde tatt jobben på betingelse av at sykehuset begynte å ta imot pasienter fra alle trossamfunn, ikke bare Den engelske kirke. På sykehusanlegget fikk Florence vist hvor dyktig hun var til å organisere. Hun klarte å redusere pleiekostnadene, samtidig som pleien ble bedre. Hun mottok ikke lønn og måtte selv dekke sine egne utgifter.

Alt det harde arbeidet gjorde henne syk, og hun var bare så vidt blitt frisk da hun møtte på sin største utfordring så langt.

Et helt annet liv

Livet til Florence endret seg dramatisk da Krimkrigen brøt ut.

I oktober 1853 var Det britiske imperiet i krig mot Det russiske imperiet om kontrollen over Det osmanske rike.

Tusenvis av britiske soldater ble sendt til Svartehavet, der de raskt gikk tom for mat og alt mulig annet de trengte.

I 1854 var så mange som 18 000 soldater innlagt på militærsykehus.

På denne tiden var det ingen kvinnelige sykepleiere utstasjonert på Krimhalvøya. Krigsministeriet hadde ikke ansatt noen, men hjemme i England ble folk opprørte av å høre om hvordan syke og sårede soldater ble oversett.

I 1854 ble Florence Nightingale derfor bedt av krigsministeren, Sidney Herbert, om å reise til Tyrkia for å drive pleien av britiske soldater som var blitt såret i krigen.