Det ble holdt en egen seremoni for ham der, med en offisiell lunsj full av viktige folk fra Cambridge, den gang som nå et av de beste universitetene i verden.

Russland elsket ham kanskje ikke, men resten av verden gjorde det i hvert fall. Og han fortjente det, ikke bare på grunn av den usedvanlige musikken sin, men for alt arbeidet han la ned i den. Tsjaikovskij trodde på hardt arbeid. Han mente det bare var tull å vente til man var i det rette humøret til å komponere, for da kunne man alltid finne på en unnskyldning til ikke å gjøre det. Du måtte bare sette deg ned og jobbe i håp om at noe vidunderlig skulle komme til deg. Som han selv sa det: «Inspirasjon er en gjest som helst ikke besøker late mennesker.»

Tsjaikovskijs livshistorie er interessant. Han var ikke noe spesielt til å begynne med, han måtte kjempe mot andre hele livet, og han mente at det som førte til suksess, var hardt arbeid. Når noe er vanskelig, eller når det virker som om alle er mot deg, kan det være lurt å huske på at noen av tidenes mest berømte mennesker har måttet kjempe hver dag for å få til noe.

"Sukkerfeens dans" fra Nøtteknekkeren